Vi skal nå dra en liten parallel til et annet lekelaboppsett, nemlig oppsettet som omhandler lysspredning, og som forklarer hvorfor himmelen er blå og solndegangen rød. Visste du at refleksjon av lys ved en grenseflate faktisk er et kollektivt resultat som oppstår på grunn av en meget stor mengde spredningsprossesser? Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her; det holder at vi vet at vi kan modellere området med brytningsindeks $n_{2}$ umiddelbart innenfor grensflaten med en rekke spredere. Vi ser så på hva som skjer med hendholdsvis de to lyskomponentene polarisert parallelt med og perpendikulært på innfallsplanet. Den parallelpolariserte komponenten vil påvirke grenseflatesprederne våre slik at de oscillerer i innfallsplanet, mens den perpendikulærpolariserte komponenten får grenseflatesprederne til å oscillere perpendikulært på innfallsplanet. Grenseflatesprederne våre er dermed små oscillerende dipoler. Et karakteristisk trekk ved dipolstråling er at ingen stråling emmitteres langs dipolaksen. Følgelig reflekteres ikke noe av det parallelpolariserte lyset i retningen perpendikulært på propageringsretningen $\vec{k}_{t}$ til det brudte lyset.